En nasjon ble født

Soldater fra 1st Divisional Signal Company blir tauet i båt inn mot stranden i Gallipoli om morgenen søndag 25. april 1915. Foto: Australian War Memorial.

Soldater fra 1st Divisional Signal Company blir tauet i båt inn mot stranden i Gallipoli om morgenen søndag 25. april 1915. Foto: Australian War Memorial.

Den 25. april er det 100 år siden landgangen i Gallipoli i Tyrkia under første verdenskrig. Før første gang deltok soldater fra Australia og New Zealand i en storkrig. Også nordmenn var med under felttoget.

(Artikkel skrevet for Aftenposten Historie).

 

Av Fredrik Larsen Lund

Forfatter av boken Nedenunder og hjem: Nordmenn i Australia gjennom 400 år.

Løytnant Nikolai Theodor Svensen fra Larvik står på en smal strand i Tyrkia. Han leder et kompani i den australske hærens 15. infanteribataljon. Soldatene har nettopp vasset i land fra en livbåt som har brakt dem inn til kysten. De er ikke alene. Horder av forvirrede menn forsøker å få fotfeste før de skal avansere videre oppover klippeveggen som reiser seg foran dem. De australske soldatenes filthatter med oppbrettet brem gir ikke mye beskyttelse. Rundt dem drønner granater og artilleri fra Det osmanske rikets forsvarere, og rifleskudd smeller fra høydedragene innenfor.

Landgang

Ved daggry 25. april 1915 gikk styrker fra Storbritannia, Australia og New Zealand i land her på Gallipolihalvøya, på vestsiden av det smale sundet Dardanellene som skiller Europa fra Asia.

Angriperne møtte en vegg av dødelig motstand fra tyrkiske soldater.

”Båter blev slått i stykker, og folk druknet, i min båt fikk vi bare fire mann såret,” skrev Svensen.

Innen kvelden kom hadde omkring 16 000 allierte soldater gått i land. Tapene var dramatisk mye høyere enn forventet: Rundt 2000 falne på hver side.

“I disse første timene etter landgangen utførte små grupper med australske og newzealandske soldater utallige heltedåder. De forserte skråningene med alle mulige midler de hadde tilgjengelig. Med bajonetter, tau og bare hender gravde, krafset og klatret soldater seg oppover åssidene,” skriver historikerne Nik. Brandal, Eirik Brazier og Ola Teige i boken De ukjente krigerne om nordmenn i første verdenskrig.

En Anzac-soldat byr frem en kopp med vann til en skadd tyrker. 10 000 personer ble såret eller skadd i løpet av de første 48 timene av felttoget i Gallipoli. Foto: Argus Newspaper Collection of Photographs, State Library of Victoria.

En Anzac-soldat byr frem en kopp med vann til en skadd tyrker. 10 000 personer ble såret eller skadd i løpet av de første 48 timene av felttoget i Gallipoli. Foto: Argus Newspaper Collection of Photographs, State Library of Victoria.

En ny front

Våren 1915 ble første verdenskrig utvidet. Marineminister Winston Churchill hadde foreslått et angrep mot Dardanellene for å trenge seg sjøveien opp til Konstantinopel. Målet var å slå ut Det osmanske riket, som hadde gått inn i krigen på Tysklands side, åpne opp en forbindelse til Russland og kanskje overbevise landene på Balkan om å slutte seg til ententelandene.

Forsøkene på å ta Dardanellene med marinefartøyer mislyktes. I stedet bestemte britene seg for å sette i land soldater på Gallipolihalvøya.

Men før det store angrepet, hadde de osmanske styrkene under kommando av den tyske generalen Otto Liman von Sanders, greid å etablere forsvarsposter på høydene på halvøya. Den allierte landgangen skulle ikke bli noen enkel operasjon.

Inn i krigen

På alliert side kom det største bidraget fra det australsk-newzealandske hærkorpset. Konflikten mellom de europeiske stormaktene lå tilsynelatende fjernt fra fredsommelige Australia og New Zealand. Men da moderlandet Storbritannia gikk inn i første verdenskrig i 1914, stilte lederne seg lojalt bak imperiet. Nyvalgt australsk statsminister Andrew Fisher lovte å forsvare Storbritannia til siste mann og siste shilling.

Forbausende raskt ble 20 000 mann rekruttert til å danne den første frivillige styrken, Australian Imperial Force, som dro avgårde etter seks uker. Det var et nærmest unisont syn at krigen var riktig og at tjeneste i den var både en forpliktelse og et privilegium, ifølge Jeffrey Grey, forfatter av boken A Military History of Australia.

Først ble de australske og newzealandske soldatene sendt til Egypt – for å øve. Lord Kitchener, britisk krigsminister, mente disse uerfarne styrkene kunne settes inn i det planlagte felttoget i Tyrkia. I Gallipoli dannet de et felles korps, Australian and New Zealand Army Corps (Anzac), som opererte under britisk overkommando. Soldatene reiste fra Egypt for å samle seg på den greske øya Limnos. Natten til 25. april satte de kursen for Gallipoli-halvøya noen få mil unna.

For første gang deltok styrker fra Down Under i en storkonflikt.

Stillingskrig

Nikolai Theodor Svensen (1878-1966) fra Larvik tjenestegjorde i tre kriger i australsk uniform. Foto: Nordmanns-Forbundets samlinger ved Norsk Utvandrermuseum.

Nikolai Theodor Svensen (1878-1966) fra Larvik tjenestegjorde i tre kriger i australsk uniform. Foto: Nordmanns-Forbundets samlinger ved Norsk Utvandrermuseum.

For Nikolai Theodor Svensen og tusenvis av andre Anzac-soldater, fortsatte kampene mot tyrkerne utover våren 1915. 30. april trykket Morgenbladet i Oslo et bilde av Svensen sittende på en kamel i Egypt, med sfinksen og pyramiden i Giza i bakgrunnen.

“Jeg er frisk og rask og mine Mænd er kjække karer som med Iver fylder sin Plads,” hadde Svensen skrevet hjem til Norge før han ble kommandert til Gallipoli.

Men allerede neste dag kunne avisen melde at landgangen i Tyrkia førte til store tap for de allierte, og løytnanten fra Larvik sto midt oppe i det. Det viste seg umulig å fravriste de tyrkiske styrkene kontrollen over halvøya. Som på Vestfronten ble det en blodig stillingskrig.

Svensens kompani sloss om usikre stillinger i høydedragene. De angrep med bajonetter, og var enkelte ganger så nær fienden at de kunne høre de tyrkiske soldatene snakke. 9. mai fikk Svensen en tyrkisk kule gjennom kinnet, og han ble sendt til behandling på hospitalskipet ”Gascon”. Der gjorde for øvrig den norskfødte sykepleieren Hilda Samsing senere tjeneste.

To ganger vendte Svensen tilbake til Gallipoli.

”Jeg vet til hvilket helvede vi går, men jeg føler mig ligegyldig,” skrev han den siste gangen han steg i land 31. oktober. En uke senere ble han rammet av tyfoidfeber og måtte sendes hjem.

Selv kom han levende fra det, men minst tre nordmenn i australsk tjeneste falt under kampene i Gallipoli.

Les om Nikolais onkel Oscar Svensen som tjente seg rik på Salomonøyene

Evakuering

Fra senhøsten 1915 ble det klart at det bare var én vei videre for de allierte: Å trekke seg ut. Selve evakueringen er i ettertid sett på som den mest vellykkede delen av operasjonen.

I alt ble 400 000 soldater fra Storbritannia og britiske landområder sendt til halvøya. 34 000 av dem døde i kamp eller av sykdom og skader, herav omkring 8700 australske soldater og 2700 fra New Zealand. Tyrkerne mistet minst 86 000 mann.

Tross de enorme tapene, ble slaget en stor seier for Det osmanske riket. Riktignok en av de siste, før “Europas syke mann” bukket under og gjenoppsto noen år etter krigen som den moderne nasjonen Tyrkia. En av kommandantene fra Gallipoli, Mustafa Kemal, sto frem som det nye Tyrkias leder. Atatürk – tyrkernes far – som han ble hetende, var landets president fra 1923 til 1938.

Nasjonal fødestue

Anzac-soldater i en leir på Gallipolihalvøya i 1915. Foto: State Library of Victoria.

Anzac-soldater i en leir på Gallipolihalvøya i 1915. Foto: State Library of Victoria.

For australiere og newzealendere ble krigen mot osmanene en nasjonal skapelsesberetning og starten på et gradvis brudd med Storbritannia.

– Australia ble født på Gallipolis strender, sa Billy Hughes, statsminister fra 1915 til 1923.

Briter og franskmenn var vant med forferdelige tap, men for Australia var det noe nytt. Det ble et sjokk. Samtidig ga det Australia et bevisst forhold til at de kunne være noe annet enn bare en avsidesliggende del av et britisk imperium.

– Gallipoli ble begynnelsen på den egentlige australske nasjon. Da Australia gikk inn i krigen i 1914, trodde mange hvite australiere at føderasjonen deres ikke hadde noen historie, at det ennå ikke var en virkelig nasjon, at landets mest ærerike dager ennå lå foran dem. I denne forstand ble Gallipoli en hendelse som definerte Australia som en ny nasjon, forklarer førsteamanuensis Frank Bongiorno ved Australian National University.

Gjennom blodsofrene i Gallipoli viste de australske gutta at de kunne når det gjaldt som mest, og innsatsen ble formidlet i dramatiske og heroiske ordelag i avisene, der sensuren luket ut tapstall og kritiske kommentarer.

Tre unge kvinner fra New Zealand hedrer sine forfedre ved minnesmerket i Anzac-viken. Foto: Fredrik Larsen Lund.

Tre unge kvinner fra New Zealand hedrer sine forfedre ved minnesmerket i Anzac-viken. Foto: Fredrik Larsen Lund.

Høytidsdag

Allerede i 1916 ble 25. april markert som en høytidelig minnedag, og slik har det vært i Australia siden. Snarere enn å dø ut, er betydningen av Anzac-dagen fornyet de senere årene, fyrt opp av en rekke filmer, TV-serier og bøker.

Den australske soldaten – ”the digger” – applauderes på en måte som minner om hvordan vi ofte fremstiller ”gutta på skauen” i Norge: Renhårige, sporty og patriotiske karer som med kameratskap og heltemot kjemper mot overmakten.

Samtidig kommer det nå både bøker og TV-programmer som stiller kritiske spørsmål til mytologiseringen av Anzac-enes ”tapre nederlag”.

Likevel er Anzac-dagen det nærmeste Australia kommer en nasjonaldag som 17. mai. Dagen er vokst til å bli en merkedag for all australsk krigsinnsats helt opp til våre dagers operasjoner i Irak og Afghanistan.

100-årsmarkering

I dag er blodet for lengst vasket bort fra fjæresteinene i Anzac-viken i Gallipoli der de første soldatene gikk i land. Stedet er blitt et pilegrimsmål for australiere og newzealendere. De tilreisende finner veien hit for å vise sin respekt for de falne, minnes sine forfedres kamp og utforske slagmarken.

Til 100-årsmarkeringen blir det bygget en stor, provisorisk arena på minnestedet ved Anzac-stranden. Årets markering blir “ekstremt fullpakket”, advarer australske myndigheter.

Klokken 05.30 den 25. april starter minneseremonien. Til stede er regjeringsmedlemmer fra de involverte landene. 8120 australiere og 2030 newzealendere har fått tildelt billett gjennom loddtrekning, og de har frosset seg gjennom natten i påvente av den høytidelige stunden i morgengryet.

Vertsnasjonen Tyrkia er også representert. Men denne morgenen vil det føles som landene Down Under har fullstendig tatt over i Gallipoli, slik de aldri greide i 1915.

Les mer på nett:

http://www.anzacportal.dva.gov.au

http://discoveringanzacs.naa.gov.au

Artikkelen sto første gang på trykk i Aftenposten Historie, nr. 3, 2015.

Reklamer
Categories: Diverse | Stikkord: , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggers like this: