Skulle grave gull i USA – havnet i tysk koloni i Brasil

Kjelstrup

Huset til snekkeren Lars Kjelstrup i Joinville i Brasil, slik det ble illustrert i en tysk bok fra 1853. Faksimile fra T. Rodowicz-Oswiecimsky.

For 165 år siden reiste over 100 mann avgårde fra Trondheim med mål om å tjene seg rike på gull i California. I stedet endte flere av dem opp som nybyggerne et helt annet sted.

Av Fredrik Larsen Lund
Historiker og forfatter av Norske utposter: nordmenn utenfor allfarvei

Byen Joinville ligger i delstaten Santa Catarina i Brasil, omkring 500 kilometer sørvest for São Paulo. Innbyggertallet er omtrent som Oslos. I Joinville er det mye industri, og folk som bor der har høy levestandard etter latin-amerikanske forhold.

Det som i dag er Joinville ble grunnlagt som en privat koloni i 1851, og folk fra Norge deltok i dette.

Drøm om rikdom

Historien begynner i Trøndelag. Bakgrunnen er det store gullrushet i California som dro i gang i 1848. Nyhetene derfra om gull og rikdom nådde også Norge, og mange drømte om å reise ut på gulljakt.

Tre nordtrøndere bestemte seg for å gjøre noe med saken. På nyåret 1850 gikk de ut med invitasjon til å danne et selskap for å organisere en gullgraverekspedisjon til California. I invitasjonen skrev initiativtakerne Ole Eide, A. Finne og Niels U. C. Tischendorf at ”… der er ingen Tvivl om, at et ordentlig dannet Selskab efter et Par Aars Ophold og Arbeide i Guldregionen vil kunne komme tilbage til Fædrelandet med store Skatte.”

Til tross for skepsis fra flere hold, lot prosjektet seg sjøsette – bokstavelig talt. Om ettermiddagen 26. oktober 1850 seilte fregattskipet ”Sophie” ut fra Trondheim med 106 passasjerer om bord.

So far so good. Etter en noenlunde grei ferd over Atlanteren, kom nordmennene til Rio de Janeiro 20. januar 1851. Dette var før Panamakanalen ble bygget, så en sjøreise fra Norge til USAs vestkyst innebar å seile rundt sørspissen av Sør-Amerika.

Men lenger enn til Rio kom ikke ”Sophie”. I utgangspunktet skulle skipet bare etterfylle kull og proviant, men kapteinen nektet å seile videre; skipet var ikke sjødyktig, mente han.

Og der sto de norske gullgraverne, uten ressurser til å fortsette reisen.

sophie

”Sophie” var innkjøpt i Hamburg og skulle frakte 106 mann fra Trondheim til gulljakt i California. Men skipet kom aldri lengre enn til Rio de Janeiro. Foto: Familia Olsen/Arquivo Histórico de Joinville.

Bryllupsgave

Under oppholdet i Rio de Janeiro dukket det opp et alternativ. Nordmennene fikk tilbud om å komme til den tyske kolonien Dona Francisca som var under etablering noen dagers sjøreise sørover langs kysten.

Prinsen av Joinville

Den franske prinsen av Joinville, François-Ferdinand-Philippe-Louis-Marie d’Orléans, eide landområdet i Brasil der tyskere anla en nybyggerkoloni. Joinville ble snart stedets navn. Maleri av Franz Xaver Winterhalter/Wikimedia Commons.

Landområdet det var snakk om, var eid av den franske prinsen av Joinville, François-Ferdinand-Philippe-Louis-Marie d’Orléans. Han var gift med den brasilianske prinsessen Francisca, søster av keiser Dom Pedro II. Brasil var et keiserdømme i 67 år etter uavhengigheten fra Portugal i 1822.

Da prinsessen giftet seg med den franske adelsmannen, fikk paret et stykke land i bryllupsgave. Det var her det nå skulle bli en privat tysk koloni, etter at prinsen av Joinville i 1849 hadde inngått avtale med et koloniseringsforetak i Hamburg.

Kom frem

74 mann fra den norske ekspedisjonen valgte å bli med fra Rio de Janeiro til den nye kolonien. I begynnelsen av mars 1851 gikk de i land havnebyen São Francisco do Sul, for å fortsette i kanoer oppover elven til der bosetningen skulle ligge.

Nordmennene hadde tenkt seg til San Francisco i California. I stedet hadde flesteparten nå endt opp i São Francisco i Brasil.

Samtidig ankom en skipslast med 118 tyske og sveitsiske immigranter. De reiste på norsk kjøl, med barken ”Colon”, bygget i Kragerø og med C. Hassel som skipper. 13 av de norske bestemte seg for å vende hjem med ”Colon”. Igjen sto 61 kolonister som sammen med tyskerne og sveitserne ble de første nybyggerne i Dona Francisca-kolonien.

Frodig land

Nybyggerne møtte tett tropisk vegetasjon, som måtte ryddes før det kunne bli snakk om å starte med jordbruk og annen virksomhet. En av nordmennene skrev et brev hjem til familien i Levanger, datert 2. juli 1851. Det var kommet få livstegn fra ekspedisjonen, og hele brevet ble publisert i Nordre Trondhjems Amstidende.

Brevskriveren viste til at de ble strandet i Rio. Samtidig herjet gulfeberen. Etter noen uker bestemte de seg for å reise til den nye tyske kolonien.

Til kone, barn og familie hjemme, skrev han at ”… ved at være komne her, maa I tro, der har vexlet mange Tanker, Prøver og Kampe for os at gjennemgaa, men altid har jeg fattet den Tanke og fundet den Beroligelse, at Herren vist maa have sine skjulte Hensigter med os, skjønt det synes modsat for os kortsynede Mennesker.”

Nordmennene gikk lagvis sammen og skaffet seg jord. Til tross for strevet med å bryte land, kom de til et svært fruktbart område, og det året rundt:

”Ja det er besynderligt, hvorledes Herren har dannet det i Naturens Rige, – og for os at se, hvorledes Avlingen her af Kaffe, Bomuld, Risengryn, Apelsiner, Lemoner, Banana samt mange andre Væxter gaar for sig hele Aaret igjennem, er et interessant Skue,” sto det i brevet hjem til Trøndelag.

Schrodersort.jpg

Illustrasjon av den første tyske bosetningen i det som i dag er Joinville. Landsbyen ble i begynnelsen kalt Schrödersort, etter koloniens leder. Faksimile fra T. Rodowicz-Oswiecimsky.

Motgang

Kolonistene opplevde også sykdom og død. Fire nordmenn var døde innen utgangen av mai. Mange reiste – det var jo tross alt til California de egentlig skulle. Flere av dem kom da også dit til slutt, mens andre vendte tilbake til Norge. Ved slutten av 1852 hadde 41 norske forlatt kolonien i Joinville.

Et knippe nordmenn ble likevel værende, og hadde eiendommer ved siden av hverandre langs Nordstrasse, veien som førte nordover ut av landsbyen.

Da den norske presten Jonas W. Crøger besøkte Joinville i november 1854, fant han at det bare var ti landsmenn igjen. Crøger møtte noen av dem i havnen i São Francisco do Sul:

Ulrik Ulriksen.jpg

Kjøpmann Ulrik Ulriksen, trolig fra Holmestrand. Foto: Arquivo Histórico de Joinville.

”Men jeg blev lidt slagen ved det temmelig sluskede Udseende, som de alle havde. Barfodede og skidne vare de, og jeg hadde ondt ved at tro, at de havde tilhørt det Selskab af ridderlige Eventyrere, som i 1851 droge ud fra Trondhjem for at finde Guld i Californien,” skrev Crøger i den lille boken En Reise til Brasilien og Uruguay.

Dog fantes det unntak: Den ”unge og smukke” kjøpmann Ulrik Ulriksen fra Holmestrand hadde hus, handel, land og kone i kolonien. En annen, Faber Marcus Johnsen Gørresen fra Stjørdal, også han kjøpmann og tidvis veterinær, greide seg såpass bra at han etter hvert fikk bygget seg et stort hus i São Francisco. Huset står fremdeles, og er en kjent bygning ved byens havnepromenade.

Stor Olsen-slekt

Flere av de som ble igjen, giftet seg med tyske eller sveitsiske kvinner, stiftet familie og ble integrert i det tyskspråklige samfunnet i Joinville.

I dag har moderne gater og bygninger overtatt der de første settlerne kjempet mot jomfruelig skog. Det kom 17 000 tyskere til Joinville frem til 1888, og innvandringen er godt synlig den dag i dag, gjennom arkitektur, navn på bedrifter, restauranter osv.

Den av de norske som kanskje har satt flest spor etter seg, er Gjert Olsen (1813-88), opprinnelig fra Fåvang. Han har nærmere 1500 etterkommere i Brasil.

Joinville

  • Den største byen i delstaten Santa Catarina i Brasil.
  • 560 000 innbyggere i dag.
  • Høy levestandard og lite kriminalitet.
  • Grunnlagt 9. mars 1851 av tyske, sveitsiske og norske nybyggere.
Joinville sentrum1


Joinville anno 2015 er en moderne by med et velutviklet næringsliv og høy gjennomsnittlig levestandard. Foto: Fredrik Larsen Lund.

Frustrerte skjebner

Gullgraverekspedisjonen som strandet i Brasil er langt fra den eneste historien om norsk emigrasjon til Sør-Amerika.

Midt på 1920-tallet var det Galapagos-feber i Norge. På samme tid hadde Argentinas hovedstad Buenos Aires norske hoteller og restauranter. Det var til og med en liten norsk bosetning på Cuba. Det generelle bildet er likevel at utvandringen til Latin-Amerika har vært liten sammenlignet med de hundretusener som dro til USA.

Galapagos

I 1920-årene var det stor interesse i Norge for å reise til Galapagos-øyene. Faksimile fra Aftenposten 10. oktober 1933.

Førsteamanuensis Steinar A. Sæther ved Universitetet i Oslo har ledet et forskningsprosjekt om nordmenn i Latin-Amerika. Han anslår at det kom 10 000-20 000 nordmenn til denne delen av verden i løpet av perioden 1820-1940.

De første norske skipene begynte å anløpe sør-amerikanske havner i 1820-årene. Det kom også enkelte norske pionérer, men det ble aldri til noen masseinnvandring.

– Selv om informasjonen fra de første migrantene tidlig på 1800-tallet ofte var positiv, var de senere migrantene betraktelig mer negative i sine beskrivelser. De skriver hjem om hvor vanskelig det er og hvor dårlig de tjener. Det har en negativ innvirkning på videre migrasjon ved at potensielle migranter til Latin-Amerika velger andre alternativer, først og fremst USA, sier Sæther.

Argentina har vært den viktigste destinasjonen for de som har reist, dernest Brasil. Relativt sett i forhold til innbyggertall har også Uruguay og Chile hatt en del tilflytting fra Norge.

– Det overveiende flertallet var helt vanlige folk – arbeidere og sjømenn. Mye var med utgangspunkt i den norske skipstrafikken. Så er kanskje den norske tilstedeværelsen overrepresentert i Chile, Bolivia og til dels Peru, og det henger sammen med gruvevirksomhet. En del ingeniører tok jobb der og rekrutterte norske arbeidere, selv om det ikke var mange totalt sett, sier Sæther.

Uansett ble mange skuffet.

– Vi har hatt mange frustrerte skjebner, sier Steinar A. Sæther, som antyder at fire av ti nordmenn forlot Latin-Amerika igjen etter kortere eller lengre tid.

Artikkelen ble publisert i Aftenposten Historie, nr. 4, 2017.

Du kan lese mer i boken Norske utposter: nordmenn utenfor allfarvei (2017).

Reklamer
Categories: Diverse | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: