Hvite slaver fra Bergen

St Thomas kolonien

De første tiårene besto bosetningen på St. Thomas kun av et fort og noen få hus.
”Prospect von Sct: Thomas in America, und citadelle Christians Fort” fra tidlig på 1700-tallet. Det kongelige Bibliotek, Danmark.

Det er ingen hemmelighet at Danmark-Norge var involvert i storstilt menneskehandel med slaver fra Afrika. Mindre kjent er det at hvite slaver fra Danmark og Norge – fattige mennesker og straffedømte kvinner og menn – i begynnelsen dannet basis for det danske forsøket på å etablere kolonier i Vestindia.

 

Av Fredrik Larsen Lund
Historiker, forfatter av boken Norske utposter: nordmenn utenfor allfarvei

Byen Charlotte Amalie på den karibiske øya St. Thomas er i dag en travel cruisehavn. Øya tilhører De amerikanske Jomfruøyene, men i 245 år var dette en dansk besittelse. I 2017 var det 100 år siden Danmark overdro sine tre karibiske øykolonier til USA.

Hender og muskler

Den 20. oktober 1671 satte ”Færø” seil og la ut fra København. Målet var St. Thomas. Under ledelse av nyutnevnt guvernør Jørgen Iversen var skipet blitt lastet med alt som trengtes av forsyninger for å innta en ubebodd øy i Karibia, inkludert et rikt utvalg vin, konjakk, brennevin og øl.

Om bord var det 190 personer i tillegg til besetningen. Ved siden av sine nærmeste medarbeidere tok dansken Iversen med seg 116 fattigfolk og 62 straffanger, både menn og kvinner. En ny koloni trengte innbyggere og arbeidskraft, men blant de mer velstående gruppene i Danmark var det liten interesse for å reise til Vestindia. I håp om å løse behovet for hender og muskler satset danskene i stedet på at servinger og straffanger skulle gjøre jobben de første årene.

Servinger var fattiglemmer: løsgjengere, tiggere og andre som tilhørte de nederste trinnene på samfunnsstigen. De forpliktet seg til å arbeide for det vestindiske kompaniet uten lønn i et visst antall år, mot betaling når tjenestetiden var overstått. Servingene var en rask og billig kilde til arbeidsdyktige folk til det nye kolonisamfunnet. Samtidig ga det staten mulighet til å kvitte seg med en del av de fattige i København.

Om bord på ”Færø” var det dessuten straffanger og prostituerte. Danmark gjorde som andre kolonimakter og sendte uønskede elementer over havet.

Stopp i Bergen

Under høststormene i Nordsjøen sprang ”Færø” lekk, og skipet måtte gå til Bergen for å bli overhalt. Den 3. november 1671 stevnet hun inn på Vågen med slagside og istykkerrevne seil.

Der skulle skipet bli liggende i nesten fire måneder.

Under oppholdet i Norge rømte 14 av servingene og fangene. Ytterligere 25 døde før ”Færø” igjen kunne seile videre. For å kompensere for tapet hentet Jørgen Iversen nye folk fra tukthuset i Bergen.

Det var ingen mangel på fattige og ubemidlede i det som den gang var Norges største by. Tukthuset, eller Manufakturhuset, var blitt opprettet i 1646 som et ”barnehus” der jenter og gutter i alderen 12–18 år kunne få oppdragelse og lære et håndverk. Også ”Lettferdige Quindfolk” kunne dømmes til opphold der. Etter hvert ble huset en anstalt hvor såkalt uverdige fattige ble satt til tvangsarbeid. Dette var arbeidsføre mennesker som ikke ville jobbe, som tigget og ble ansett som late. I slike kretser fant Iversen menneskene han trengte. Da ekspedisjonen forlot Bergen 29. februar 1672, var det med flere nye reisende om bord. Det var nordmenn som hadde mønstret på enten som serving eller som ”Udi Bergen antagne Slaver”:

Aslag Davidsen, Clemen Jensen, Henrik Knudsen, Martha Iversdatter, Iver Clemensen, Maria Aslagsdatter … vi kjenner navnet på 37 av nordmennene, de som døde under overfarten eller kort tid etter ankomsten til St. Thomas. Blant dem var det 16 mannlige og 14 kvinnelige fanger samt fem mannlige og to kvinnelige servinger.

Trolig var det enda flere som reiste fra Bergen – muligens mellom 50 og 70 personer. Denne brokete forsamlingen av fengselsfugler og fattigfolk ble den første gruppen av norske utvandrere til Amerika, og var altså knapt mer enn treller å regne.

Servingkontrakt

Servingkontrakt for danske Hendrich Johanssen fra 1682. Riksarkivet, Vestindisk-Guineisk Kompagni.

I nøden

Den 23. januar 1672 undertegnet Maren Henriksdatter en servingkontrakt i Bergen. I den står det at hun med fri vilje går inn i det vestindiske kompanis tjeneste i fem år på de karibiske øyer. Tiden regnes fra skipet er kommet frem og ligger for anker. I de fem årene skal servingen tjene kompaniet ærlig, trofast og vel. For dette skal Maren motta en lønn på 400 pund god tobakk, eller dets verdi. Hun har også rett på tilbørlig underhold – mat, drikke og klær – under tjenesten. Etter fullført tjenestetid skal servingen få en plantasje i kolonien til egen arv og eiendom – om hun har lyst til å forbli der.

Den danske historikeren Jens Olav Bro-Jørgensen mener at Maren og andre dansk-norske servinger neppe hadde så mye reelt valg når de ble stilt overfor slike tilbud: ”Under alle omstændigheter skal man næppe lægge stor vægt på den trykte kontrakts erklæring om, at servingen ’med fri vilje’ havde givet sig i kompagniets tjeneste. Hvor fattigdom og nød gjorde udslaget, var det så som så med frivilligheden.”

Streng disiplin

Om kvelden 25. mai 1672 nådde ”Færø” omsider frem til St. Thomas. Neste dag tok de landet i besittelse. På St. Thomas var danske offiserer så vel som norske straffanger overlatt til seg selv og sine medbrakte forsyninger.

Landet var skjønt og fruktbart, rapporterte guvernør Iversen hjem. Den nye koloniens innbyggere, derimot, hadde det neppe særlig skjønt. Iversen praktiserte hard disiplin på ferden over havet fra Bergen. Han satte opp en rekke regler for hvordan folk om bord skulle oppføre seg, og la vekt på å kalle frem gudsfrykten hos sine medreisende. Ingen måtte forsømme morgen- eller aftenbønnen, eller prekenene. Banning og sverging skulle irettesettes med pryl. Den som prøvde å skape uenighet mellom allmue og guvernør, skulles kjølhales tre ganger, og i tillegg, hvis vedkommende fremdeles var i live, gis 300 slag foran masten.

77 av ”Færø”s 190 passasjerer døde under reisen over havet.

Fort Christian.JPG

Den eldste gjenværende bygningen i det som en gang var Dansk Vestindia: Fort Christian i Charlotte Amalie på St. Thomas er datert til 1671 selv om tårnet er av langt nyere dato. Foto: Fredrik Larsen Lund.

Dødens koloni

Når ekspedisjonen endelig hadde karret seg i land på St. Thomas, ventet nye prøvelser. Den første måneden gikk det stort sett bra med de norske, men snart døde folk som fluer. 9. juli var livet over for Aslag Davidsen, 27. juli fulgte Jacob Zachariasen etter inn i evigheten. Mogens Jonsen døde 7. august. Birgitte Nielsdatter 16. august, og slik fortsatte det. De etterlot seg ikke mye: utgått tøy, noe enkelt spisebestikk, en utslitt kiste.

Døden rammet både nordmenn og dansker. Etter et halvt år var de bare 29 igjen, og Jørgen Iversen hadde mistet alle sine nærmeste medarbeidere. Servingen Maren Henriksdatter fikk aldri oppfylt løftet om betaling i tobakk og landjord. Hun levde bare til 20. oktober. Sett med våre dagers øyne, var dødeligheten ekstrem under den dansk-norske koloniseringen av St. Thomas.

Rammet av sykdom

Under den lange overfarten på tre–fire måneder tok skjørbuken mange liv. Om bord var det i tillegg svært trangt og utluftningen dårlig. Servingene og fangene holdt til på laveste dekk, banjerne, og der florerte sykdommene i den fuktige og illeluktende luften.

Etter ankomst var folk svekket, og fremmede sykdommer som gulfeber, dysenteri og malaria tok knekken på mange. I tillegg til feberen kom forandringer i kosten og mangel på rent drikkevann.

Da fattiglemmene fra Bergen og København trådte i land på St. Thomas i slutten av mai 1672, hadde de nådd sin endestasjon. Mikkel Arendsen og Henrik Henriksen skjønte kanskje hvor det bar. De to fangene fra Bergen stakk av 20. juni 1672. Hvordan det gikk, vet vi ikke, men de var ikke alene om å prøve å flykte fra den nye tilværelsen. Guvernør Iversen innrømmet selv at han slo og til tider sparket syke folk.

14 Frederik Luth kirke

Frederik Lutherske kirke i Charlotte Amalie. Menigheten har historie tilbake til 1666, da danskene første gang forsøkte å anlegge en koloni på St. Thomas. Den nåværende kirkebygningen skriver seg fra slutten av 1700-tallet. Foto: Fredrik Larsen Lund.

Få spor

Behovet for flere mennesker ble raskt akutt. Det neste skipet, ”Pelikanen”, måtte også søke nødhavn i Bergen. 16. desember 1672 ble en ny kontingent fanger – minst seks kvinner og tre menn – brakt om bord og skipet til St. Thomas. Av de 67 personene som reiste fra København og Bergen med ”Pelikanen”, var 60 døde fire måneder etter at de kom frem. Skipet ”Havmanden” nådde St. Thomas i 1675. Også det hadde stoppet i Bergen og hentet to servinger, Ellen Andersdatter og Anders Pedersen. Av skipets 58 passasjerer døde 11 under overfarten, mens 21 mistet livet i løpet av det første halvåret på øya.

Til sammen ble det sendt 186 servinger og 94 fanger fra Danmark-Norge til St. Thomas de tre første årene. Bare 48 overlevde den første tidens strabaser. Dessverre kjenner vi verken navn eller kjønn på de som holdt ut mens folk rundt dem gikk til grunne én etter én. Mens de døde ble ført inn i protokollene for å kunne beregne det vestindisk-guineiske kompaniets tap, har vi nesten ingen opplysninger om de få som levde lenger enn de første månedene.

Nye slaver – fra Afrika

Den billige arbeidskraften skulle utnyttes – de få som fremdeles var i live, vel å merke. I et varmt og uvant klima ble de satt til å rydde skog og bygge fort. Servinger og straffanger samlet også regnvann, skaffet brensel og kalkstein til byggemateriale og utførte ulike andre oppgaver. Den hardeste tjenesten var landarbeid på plantasjene. Virksomheten var svært beskjeden i starten, men kolonien kom så smått i gang med å dyrke indigo, tobakk, bomull og snart også rørsukker.

Fattigfolkenes arbeidsdag varte sannsynligvis i tolv timer, avbrutt av en spisepause midt på dagen. De fikk kun det aller nødvendigste å spise og drikke. Det harde fysiske arbeidet tatt i betraktning, virker det ikke utenkelig at noen døde av ren og skjær utpining.

De hvite slavene fra Danmark og Norge utgjorde koloniens første underklasse, men ikke den siste. Det viste seg ganske raskt at mer eller mindre frivillig migrasjon fra Danmark-Norge ikke ga tilstrekkelig tilførsel av arbeidskraft til det nye samfunnet. Alternativet skulle i stedet komme i båttransporter over havet fra Vest-Afrika.

De neste 130 årene ble det hentet ca. 100 000 afrikanske slaver til de dansk-norske øyene i Karibia. Det er en annen historie.

Utdrag fra boken Norske utposter: nordmenn utenfor allfarvei, utgitt på Vega forlag, mai 2017. Også publisert i Aftenposten Historie, 9/2017.

Dansk Vestindia

  • Besto av de karibiske øyene St. Thomas, St. Jan (John) og St. Croix, som Danmark-Norge la beslag på i perioden 1672-1733.
  • Danskene anla tre byer på øyene: Charlotte Amalie, Christiansted og Frederiksted.
  • Sukkerproduksjon, basert på slavearbeidskraft, ble bærende i økonomien i koloniene, som inngikk i den såkalte trekanthandelen.
  • Forbud mot import av slaver ble innført i 1803.
  • Koloniene ble solgt til USA i 1917.
  • Omkring 150-200 nordmenn bodde i kortere eller lengre perioder i Dansk Vestindia.
  • Det danske Rigsarkivet har publisert store mengder arkivmateriale fra koloniene i Karibia. Se: https://www.virgin-islands-history.org.
11 Charlotte Amalie

Utsikt over Charlotte Amalie på St. Thomas og den vakre, naturlige havnen utenfor byen. Skipene med fattigfolk og straffanger fra Norge og Danmark kom inn i bukten her. Foto: Fredrik Larsen Lund.

 

Reklamer
Categories: Diverse | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Opprett en gratis blogg eller et nettsted på WordPress.com.

%d bloggere like this: